Kulda biter i tærne. Vinden feier uforstyrret over Mjøsa og inn over de frosne guttekroppene som jager hverandre rundt. Vi har akkurat overlevd det mange trodde skulle bli verdens undergang. Kalenderen har nettopp bikket 2000, til og med de digitale kalenderne på datidens hypermoderne Nokia 8210 lever i beste velgående, på tross av den digitale dommedagsprofetien. Stedet er Stelabana i Brumunddal. Dalas beste utvalg av gutter født i mellom 84 og 86, trosser elendige forhold i et forsøk på å legge grunnlaget for en minnerik fotballsesong. Med dagens oppvarmede kunstgressbaner virker dette som et fjernt minne. Å springe rundt med Beckenbauer ispigger på en tilfrosset grusbane, mer liknende en gammel vei belagt med oljegrus, er ikke spesielt utviklende. Men det var det vi hadde…

Forholdene var sjelden så dårlige som denne dagen. Som oftest var det helt ålreit. På tross av forholdene var denne økta ekstra motiverende. Vi hadde et godt lag, ingen tvil om det, og vi fikk ofte besøk av nye gutter på denne tida av året. Det kom en fyr som nylig hadde flyttet til området. Kom fra Oslo-området, tror jeg. Han var en brukbar spiller. Vi tok ham godt i mot, men han ble borte etter tre-fire økter. Det var også en og annen prøvespiller fra nærliggende klubber. Jeg husker en lokal spiller som var innom den isete grusen et par ganger. God spiller. Kunne fort ha spilt seg inn i elleveren, men ingen av gutta fikk bakoversveis. Det er et stykke mellom god og ekstraordinær. Han valgte å fortsette der han var. Folk kom og gikk. Som nevnt representerte denne økta et vendepunkt for oss. Vi hadde den sedvanlige femminutters samlingen rett før vi satte i gang med oppvarmingen. Helt plutselig dukket det opp et uanmeldt besøk (det kan hende treneren eller noen andre voksne i klubben hadde gitt tommel opp, men spillerne ante ingenting). En minibuss svinge inn og parkerte oppe ved det gamle renseanlegget. Dekkene knitret i grusen. Det var umulig å hindre blikket i å flakke bort fra treneren og opp på den lille høyden, hvor tre gutter hoppet ut av baksetet. Etter en rask presentasjonsrunde var guttene en del av laget, i alle fall denne økta. Og kanskje et par til. Som vanlig tok vi i mot de nye med åpne armer. Hadde ikke store forventninger. Laget var godt, vi følte oss godt skodd foran sesongen. Gode spillere i alle posisjoner.

Ett minutt. Det er nok. Nok til å se om en spiller har det som skal til. For å få bakoversveis. En kjapp presentasjon og et sjenert håndtrykk har jeg vært borti utallige ganger i livet. Jeg glemmer navnet med en gang. I hvert fall hvis jeg hilser på mange. Ett navn skal jeg klare. Nå var det tre navn. Tre fremmede navn. Jeg kunne kanskje husket på Ola, Trond og Jørgen, men det tok noen treninger før disse navnene satt. I tillegg måtte navnet knyttes til et ansikt. I tussmørket på Stelabana var det jo til og med vanskelig å skille gamle kompiser fra hverandre. Med lue trukket godt nedover ørene, buff eller tørkle dratt langt opp over munnen. Ofte syntes bare rødsprengte øyne. Vi gjenkjente kompisene på ei spesiell jakke eller ei topplue som ikke hadde noe på ei fotballbane å gjøre. Man kunne gjenkjenne spillere ut i fra posisjoner på banen. Jeg visste at jeg hadde Kenneth Pettersen på høyreflanken foran meg. Jeg trengte ikke se ham, gjenkjenne ham. Visste han var rask. Lemp kula over backen! Da ble det farlig. Med lua langt nede og skjerfet langt oppe er det ikke alltid like lett å skille tre somaliske gutter fra hverandre. Det gikk etter hvert. Vinteren ble vår. Lue og skjerf ble liggende igjen hjemme. Sola lyste på tre blide fjes. Disse gutta ble værende, i motsetning til de fleste andre. De var en del av laget. De var gode. De var veldig gode. Jeg husker alle tre veldig godt. Said, Abdul-Djabar og Mahad.

Said var heldig. Han bodde ikke lenge på mottaket. Fikk seg en familie og flyttet til Lillehammer. I ettertiden møtte vi ham på banen flere ganger. Han spilte seg raskt inn som fast midtbanespiller på et meget sterkt Lillehammerlag. Han hadde en ro og teknikk som var helt eksepsjonell. Han manglet spisskompetansen til Mahad og Abdul-Djabar, og i mitt hode rangerte jeg Said som nummer tre av dem. I ettertid har det gått opp for meg at Said kanskje var det største fotballtalentet av de tre. Det beste potensialet til å ta steget opp i voksenfotballen. Vi ble triste da vi fikk høre at han skulle flytte. Laget ville bli svakere, samtidig som en av hovedrivalene ville bli sterkere. Dobbel nedtur. Før sesongen begynte også. Han fikk aldri en offisiell kamp i blått og hvitt. Jeg tror ikke at noen av spillerne tenkte på guttens beste. Jeg skal ikke snakke for alle, men jeg tenkte mitt. Jævlig surt. I ettertid vet jeg bedre. Jeg er 31. Ikke lenger 15. Vi fikk tre veldig gode fotballspillere på laget. Det holdt i mitt hode. Jeg ødslet ikke en eneste tanke til hvordan de hadde kommet til Brumunddal. Tre enslige mindreårige. De hadde rømt fra krig helt alene. Uten familie. En farefull ferd. Vi snakket heller aldri om dette med dem. Burde vi ha gjort det? Burde vi ha spurt mer? Vist interesse for historien deres? Vanskelig å vite. Når jeg tenker tilbake var det kanskje godt for Said, Abdul-Djabar og Mahad. De kom på trening og var en del av laget. De var vanlige. De var som oss. Unge gutter med en felles hobby. Vi spilte ball med tre stykker som vi ikke kunne kommunisere et kløyva ord med. Fotball er et språk i seg selv.

De to andre ble med oss videre. Abdul-Djabar spilte spiss. Han hadde en enorm fysikk. Rask og sterk. Ikke noen gudegave med ballen i beina, men det gjorde ingenting. En ball i bakrom var en målsjanse. Knallharde skudd. Tøffe dueller. Han var sterk. Tøff. Kom dessverre ofte i konflikt med motstanderne. Det ble knuffing. Kjefting. Gule kort. Det var nok tøft for ham. Vi tok ham alltid i forsvar, slik man gjør med en lagkompis. Selv de gangene vi visste han hadde brukt litt ufine midler. Jeg så at han av og til ble lei seg. Jeg tenkte mitt. Hvorfor må han drive på sånn? Han trenger ikke å gå inn så hardt i alle disse tøffe duellene. Kan han ikke bare løpe fra forsvarerne og sparke ballen i mål? Han scoret jo i hver kamp. Den dag i dag klarer jeg å se for meg fortiden hans. Utrygg oppvekst, kanskje fravær av gode rollemodeller, kanskje foreldrene aldri var der, av ulike grunner. Jeg kan bare spekulere, jeg spurte jo aldri om hvordan han hadde det.  Av de tre somalierne var det nok Abdul-Djabar som umiddelbart stod høyest i kurs blant oss brumunddølene. Han scoret mål. Mange mål. Avgjorde tette kamper, særlig kamper der vi var dårlige og ble presset bakpå. I løpet av året forsvant også han. Han fikk seg en familie. Jeg husker ikke hvor han flyttet, jeg møtte ham aldri igjen.

Tredjemann, og hovedpersonen i denne lille historien, er Mahad. Han spilte venstre kant. Skarpt venstreben. Glitrende teknikk. Brukbar fart. God til å drible. Publikumspiller. Entertainer. Mahad ble værende. Vi var strålende fornøyde. Han var smart. Lærte seg norsk fort. Var mer åpen enn de to andre. Lettere å komme inn på. Etter hvert kunne vi også snakke sammen. Mahad ble med oss på fotballturnering i Danmark. Oppmann på laget, Odd Mickelsson, tok seg av Mahad. Kjørte og hentet på treninger og kamper. Sørget for at Mahad kunne bli med oss på turnering også. Det koster jo alltid litt å dra på turnering. Det tenkte jeg aldri over da. Mahad hadde jo ikke foreldre som kunne betale det som trengtes. Vi kom til finalen. Spilte veldig godt. Vi hadde et godt lag, det visste vi da vi løp rundt med frosne tær på Stela. Vi hadde mistet Said og Abdul-Djabar, men vi hadde Mahad. Vi var sterkere enn vi var før minibussen fra asylmottaket knitret inn på grusen i januar. Det ble tap i finalen. Vi møtte et polsk lag i finalen. Dritgode. Regionlag. Det ble for tøft for klasse- og barndomskompiser (også Mahad da) fra et lite tettsted i Hedmark.

Mahad fikk seg også et hjem. Han ble med oss hele 2000-sesongen, men etter det var det slutt. Som sagt var han glup. Tok språket kjapt. Han fikk et helt år sammen med dalagutta. Said og Abdul-Djabar flyttet tidlig. Rakk ikke å bygge opp vanntette relasjoner med oss «innfødte». Jeg håper og tror at de har det bra, og regner med at de fikk seg venner og et godt liv der de endte opp. Mahad var den minst heldige. Han ble sittende igjen mens de to kompisene fikk seg et hjem. Han mistet de to vennene, men han vant et helt fotballag. Jeg tenker at Mahad kanskje var den heldigste av dem, ettersom han fikk tid til å skaffe seg relasjoner her før han flyttet videre. Han flyttet til Moss og spilte seg til fast plass på mossingenes interkretslag. 16 år. Fast inventar som angriper i en serie der du møter 19-åringer. Det er sterkt. Etter juniortiden tok han dessverre ikke steget opp i troppen til Moss FK (som i 2002 spilte i Tippeligaen) og fikk kontrakt med naboklubben Sprint-Jeløy, på den tiden et stabilt andredivisjonslag. Der spilte han noen sesonger før han la skoene på hylla. Mahad satset på utdanning, og begynte å studere biologi. Han er smart. Gode karakterer. Seriøs på skolen. Så seriøs at fotballen ble nedprioritert. Som mange fikk med seg på nyhetene har han i flere år jobbet som bioingeniør på laben på Ullevål Sykehus. Han redder liv.

Jeg har hatt jevnlig kontakt med Mahad opp gjennom årene. Selv om vi ikke har møttes så ofte, så har vi holdt kontakt via Facebook. Han har også vært tilbake i «hjemtraktene» flere ganger, og da sier han alltid i fra i god tid. Han er ryddig sånn. Da rekker man å planlegge og prioritere. Han møtte meg og noen av mine nærmeste kompiser på Hamar Sportsbar for fire år siden. Vi spilte litt biljard, kastet noen piler og så på Champions League. Isen på Stela for over ti år siden føltes som forrige uke. Intervallene mellom besøkene telles jo i år snarere enn måneder.  Nå i jula var han på brumunddalsbesøk igjen, og da var det på sin plass at MBK Domkirkeodden fikk ham med på laget mot 2380 Christiania. Det er noen år siden han sluttet å spille, men entusiasmen og gleden for sporten var kanskje tidoblet. Jeg har aldri sett en mann kose seg så med fotballen (selv om han ikke gjorde noen enorm figur på banen). Kanskje var det fordi han spilte ball med de samme gutta som han møtte for første gang en iskald januarkveld i år 2000?

Øyvind Melgalvis
Tidligere lagkompis, og stolt venn av Mahad Abid Mahammud.

Legg igjen en kommentar