Munkene inntok nylig tabelltoppen for første gang i år, etter at Toten snublet mot Lunner. Om ikke det var nok maktet rødtrøyene kun 0-0 borte mot Snertingdal/Redalen 2, noe som ga oss en mulighet til å skaffe en liten luke. Men da måtte først solide Kolbu denges på eget gress, noe ingen andre lag har klart så langt i år. Det er kun nevnte Toten som har tuktet naboen for poeng på deres hjemmebane, da lagene spilte 2-2 seg i mellom før ferien. Kolbu ble feid forholdsvis greit av banen på Børstad i vår, da vi vant 4-0 og knapt slapp til noen ting bakover. Forutsetningene for returoppgjøret var noe helt annet. Toppscorer Sigurd Ertsås scorer nå mål i en annen liga, og har, uten å gjøre skam på alternativene vi har på topp, naturlignok etterlatt seg et lite sort hull helt der fremme. I tillegg manglet vi flere sentrale spillere. Hverken midtbanebulldoser Sørum Johansen, playmaker Borøchstein Sørlie eller lettbeinte Woldsengen var med over brua. Bakover på banen manglet det også flere solide herrer. Ekeberg Schjerve måtte hvile et litt trøblete kne. Gerhardsen og storebror Skjelseth var også utilgjengelige denne fredagskvelden. Vi stilte derfor med en ganske tynn tropp; gjennomsnittsvekta kan ikke ha vært noe særlig mer enn et par-og-åtti kilogram. Med kun tolv mann på blokka satte vi likevel i vei hjemmefra med en visshet om at vi hadde gode muligheter for å ta poeng. På papiret var laget slagkraftig nok til å hamle opp med de fleste i avdelingen, men både formspiller Skoglund og slakterlærling Yampolskyy var usikre kort grunnet småskader. Med kun én mann på benken måtte vi bare gamble på at en av de to hardhausene fikk stabbet seg gjennom 90 minutter.

På Vienkrysset fikk vi et trivelig gjensyn med Christopher Snekkevik, en mann vi ikke hadde sett snurten av på bortimot to måneder. «Jeg tok meg den frihet å stille til kamp jeg», lød det fra den blide brumunddølen. Det var bare ett problem. Han var ikke registrert i troppen, men noen telefonsamtaler senere var det klart at vi hadde doblet antallet på sidelinjen. En håndfull timer senere skulle denne gleden vise seg å være den eneste oppturen på en dag som får Orpheus’ vandring gjennom underverdenen til å virke som en sensuell massasje med lavendelolje og duftlys. Det var greit å få på plass litt ekstra tyngde på benken, ettersom både Skoglund og Yampolskyy måtte kaste inn håndkledet i løpet av kampen. Disse telefonsamtalene til dommer og fotballkrets, noe kø på veien, en noe overdrevet kaffepause på On The Run i Dala, samt at en av bilene kjørte feil, skulle gjøre sitt til at Oddens trivelige munker ankom destinasjonen vel tjue minutter før avspark. Oppvarmingen bestod i stor grad av å le av Melgalvis’ antrekk, som møtte opp i crocs og fjellbukse.

Vi bestemte oss for å gå ut lavt og la Kolbu få mye ball innledningsvis. Uavgjort ville være et godt resultat, men la det være sagt; vi kom for å vinne alle tre poengene. Tankegangen var ikke defensiv, men vi skjønte tidlig at vi måtte unngå en hawaii-kamp mot en godt trent motstander. Det lave presset fungerte sånn delvis. Vi lå kompakt og Kolbu slo stort sett langt mot et bakrom som ikke var der. Hjemmelaget var mye farligere da de fikk spilt opp på møtende spiss og lagt ut på kanten. Særlig var deres høyre flankespiller farlig. Dermed klarte vertene å rive til seg et visst overtak, og det var ikke ufortjent at de tok ledelsen, selv om vi ga dem målet. Vi rotet det til for oss selv etter ti minutter og etter klabb og babb gikk en heading via keeper, stolpen og Melgalvis før ballen slikket nettmaskene. Kolbu stod høyt og ville nekte oss å spille ut, noe som gjorde at vi måtte slå lange femmetere i motvind. Deretter våknet vi for alvor og fikk etter hvert inn flyten i pasningsspillet. Vi var flere ganger hissige på høyre kant, hvor backen Sjølie var offensiv og freidig. Vi produserte noen halvsjanser, men det ble aldri farlig før Melgalvis headet et innlegg fra Skoglund over mål. Hadde den gått inn så kunne det fort blitt annerledes. Få minutter senere er vi litt passive i presset og hjemmelagets spiss kom seg etter hvert forbi våre stoppere. Kaptein Nysveen forsøkte å avverge farligheten, men endte med å hekte motstanderen 17 meter fra mål. Dommeren fiklet i baklomma, og vi vet alle hva det betyr. Kanskje noe strengt ettersom denne regelen nylig er myket opp. Det skal være opp til dommeren å bruke skjønn på om det gjelder et ærlig forsøk på ball eller ren sabotasje. Tydeligvis mente kamplederen at det var det siste, og dommen var nådeløs. Dermed skulle det bli enda litt tøffere å hente opp igjen svarttrøyenes ledelse. Resten av omgangen hang vi tålelig greit med, men hjemmelaget produserte flere gode muligheter. Det var kun en god Hillestad (Hamars De Gea, som Kolbu omtalte ham som i sitt referat) som forhindret at vi ikke lå under med både to og tre mot null. Våre forsøk ble veldig sporadiske, men vi har effektive gutter foran og var optimistiske på vei ned i garderoben etter halvspilt batalje.

Andre omgang startet på verst tenkelige måte. Narcis jaget et langt innlegg ned mot hjørneflagget. En svarttrøye var først på stedet og skulle til å måke ballen framover. En litt vel ivrig spiss kastet seg inn for å blokkere, og traff motspilleren med strak fot. Denne var vel ikke så mye å diskutere og vi ble redusert til ni mann. Som om ikke det var nok gikk Kolbu rett i angrep og skaffet seg en corner. .ble stusset inn på første stolpe, og det er sjelden man har en større utfordring enn dette. To mål og to mann færre enn motparten. Vi ga allikevel ikke opp, og la om til tre bak i et håp om å bli litt tyngre fremover i banen. Og i en periode på drøyt 15 minutter var vi ordentlig gode. Vi fikk et mål som satte fyr på bålet. Melgalvis fikk et noe billig frispark da han gikk i bakken etter å ha dratt seg forbi vertenes back. Toni Skoglund slo en utoverskrudd serve og Hans-Jørgen Bjøralt flikket inn reduseringen. I denne perioden ble nok hjemmelaget litt stresset og slet voldsomt med å treffe hverandre med pasningene. Nå hadde vi faktisk trua på dette! Helt fram til vertene scoret sitt tredje! Da gikk mye av luften ut av våre gutter og slitne hoder og bein slet med å holde igjen et hjemmelag som malte på videre. 3-1 kom vel faktisk ikke før 70 minutter, noe som betyr at Hillestad måtte plukke seks baller ut av nota de siste tjuefem minuttene, ettersom vi ble slept på magen gjennom fem ytterst meningsløse og særdeles groteske tilleggsminutter. Dermed ble det ikke det toppoppgjøret folk hadde forventet, men det virket ikke som om det gjorde noe for de frammøtte. Folket på lekteren koste seg mer enn en gjeng fluer ved HIAS og fikk se sitt lag vise god angrepsfotball siste halvdel av andre omgang. Så vidt vi så var det ingen bortefans på tribunen, så da slipper vi å beklage oss for noen som helst. Da skumringen la seg over Østre Toten, og flomlysets velsignelse var som et svunnet minne, kunne endelig 13 utspilte og utslitte munker snike seg usett inn i bilene og ta fatt på «the roadtrip of shame».

Vi kan bare skrape av oss ydmykelsen og ta tre poeng mot Søndre Land i neste kamp. Takk for kampen :)

Legg igjen en kommentar